Stemningsrapport fra Voievannet

Spent og forventningsfult monterte jeg fluestanga mens jeg speidet over vannet - et blankt og innbydende vannspeil som en og annen sjelden gang ble brutt av brunørretens små vårvak. I enden av fortommen satte jeg på en latterlig liten brun/sort nymfe, før jeg forsiktig listet meg nedover mot vannet.

Mens sola sakte men sikkert krøp nedover i horisonten fikk jeg trent opp kasteteknikken igjen - den har definitivt blitt litt rusten i løpet av vinteren - men resultatet uteble.

Nå er ikke voievannet et eldorado for fluefiske, og bare det å få snøret ut i vannet krever både en og kanskje to - tre akrobatiske sprell, men la meg få lov til å være optimist. I løpet av de timene jeg beæret vannet med mitt nærvær observerte jeg masse vak, og vannet er utvilsomt fullt av grov fisk som begynner å våkne. Spesielt ett vak gjorde at jeg fikk hjertet i halsen: en stor fisk, anslagsvis på drøye kiloen, vaket helt inni sivkanten ved bekkens utløp. Etter flere mislykkede kast med fluestanga hvor fortommen til slutt surret seg inn i et lite bjørketre, gav jeg opp.

Allikevel er det lov å være optimist. Det er fremdeles tidlig vår, og mens vi venter på at bjørka skal få museører er det lov å drømme om storfisken i Voievannet. For nå VET vi for sikkert at den er der.